“Det er få middelalderske kilder som nevner ravnebanneret direkte, og ingen av dem er samtidige. Av de norrøne kildene er det bare Orknøyingenes saga som nevner ravnebanneret, alle de andre beretningene er engelske. Disse forteller at det var danske konger og danske- og orknøyjarler som førte ravnebanneret i England og Irland. En av kildene forteller at banneret var hvitt, ett annet at det var rødt, at ravnen kunne ha åpent nebb, utstrakte vinger og tydelige klør, men ellers blir det ikke gitt noen detaljer. Alle fortellingene har noe eventyrlig og sagnaktig over seg. De forteller om ravnebannerets magiske og mirakuløse evner og kraft, og om trolldomskunstene som skapte det. Ravnebanneret har vært et mytedannende merke.”1
“Lodbroksønnene herjet Engl. 867 ff. under sin da. ravnefane Léodbróga, ‘Folkenes skrekk’; når vind bredte den ut, liknet den en flygende ravn og varslet seier, hang den slapt ned ble det useier. I 878 erobret de eng. denne ravnen. Knut seiret 1016 ved Ashington og førteda en liknende ravn som varslet hell dersom den gapte og flakset. Denne ravnen var på hvit silke, men var bare synlig i krigstid. Karlen Sigurd Digre på Orknøyene hadde et fortrollet banner laget av hans mor og formet som en ravn i tekstil utførelse, kansje i poseformer. Den ga seier, men merkesmannen som bar den måtte falle. Den brakte jarlen selv døden i slaget ved Clontarf 1014. Sivard jarl i Northumberland skal før 1057 ha ført ravnefane, likeså Harald Hardråde ved Stamford bru 1066 og Vilhelm av Normandi ved Hastings samme år.(…)Vilhelms fane fins i ubestemmelig tegning på Bayeuxtapetet, blå-svart på lys (hvitlig) bunn.”2
“Litlu síðar var þat, at Haraldr ok Sveinn to˛luðu kveld eitt við drykkju. Spurði Sveinn, hverja gripi Haraldr hefði, þá er honum væri virkð mest á. Hann svarar svá, at þat var merki hans, Landeyðan. Þá spurði Sveinn, hvat merkinu fylgdi þess, er þat var svá mikil gørsimi. Haraldr segir, at þat var mælt, at sá myndi hafa sigr, er merkit er fyrir borit, segir, at svá hafði orðit, síðan er hann fekk þat.”3
- Munksgaard, J.H. e-post, 2021.01
- Trætteberg, H. «Merke og Fløy» Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. s550. Utg. Gyldendal, Oslo, 1966.
- Sturluson, S. «Heimskringla» Haralds saga Sigurðarsonar 1030-1066, c22. 1220-tallet.
Tegning: Egen tolkning, antipodes café 2021 (CC0)
